måndag 21 februari 2011

Petra Borén




Petra Borens utstilling er både ganske vag og sammensatt. Dels har hun med verk i ulike uttrykksformer, sanger, dikt, malerier, tegninger, video og små skulpturer. Malerienes billedspråk er temmelig ambvivalent med stramme, todimensjonelle strektegninger over opplöste landskapslignende fargefelt, hovedsakelig i pastellfarger. Det er en myk og ugripbar verden, selv om et tred eller en horisontlinje iblandt kan utskilles. Fargen er en baerer av et kjenslemessig mer en naturalistisk innhold og formidler ofte ensomhet, tomhet, lengsel eller vage håp om naerhet. Aggresjon og seksualitet virker langt borte, men sensualitet og også relgiöse og naturanimistiske tema kan anes. Også billedverdene har noe fjernt og unglidende over seg. Det er först og fremst tegninger av unge jenter, mere som typer enn som protrett. De er ofte bortvendte eller titter forbi betrakteren, videre ut på noe annet. Man blir ikke riktig engasjert i hvem de hver og en er, mere kjennes de som symboler for et sett å se verden, innbyggere i ett og samme psykologiske landskap. Dette landskapet kan representere en frihet med sin naerhet til metamorfoser og fantasier, men også et begrenset og begrensende utrymme, et reservat. Hva er det som ikke får plass her, spör man seg. Finnes det noen mulighet for billedverdenens jenter til å noen gang orientere seg i sin unnflyende men sensuelle verden? Kommer de noen gang til å kunne vokse opp og bli voksne, handlekraftige individer eller er de evig låste i sine jentedrömmer om evig sommer og kjaerlighetslengsel?

Det er kompliserte kvinnebilder å forhode til en pedagogisk kontekst. Selv synes jeg fortrengendet av kvinnelig (eller tjejig!) aggresjon er noe vi må arbeide mot. Å vaere jente skal ikke behöve å vaere at man er snillere, vakrere, fredeligere eller mer kjenslig og stillfaren enn guttene. Samtidig respekterer jeg kunstnerens tydelige hevdende av at vi alle har rett til vårt individuelle sett å se på oss selv og livet, skape våre private verdener. Mitt önskemål blir da bare at disse verdenene skall kunne kommunniseres, at behovene og lengselene man viser skal kunne tas på alvår, ikke bare ses som dekorative eller ufarlige. Det skulle kunne dras politiske og sammfunnsengasjerte konsekvenser også fra kunstverk som Borén´s, selv om det ikke er det förste man tenker på når man ser bildene.

Selv setter jeg aller mest pris på den ömsinthet og oppfinningsrikdom som omformer et stykke ståltråd til en fugl i profil, hverdagspoesien som ligger der rett framfor oss og som vi om vi våger å slippe den fram skulle kunne forlöse. Også som en inspirasjonskilde i våre egne liv. Mer tid og plass for poetisk refleksjon, litt mer stillhet, noen som lyssner til oss også når vi hvisker....jo, det skulle kunne fungere, det er også et engasjert stillningstagende.

måndag 6 december 2010

Hannah gjör en form




Hannah har arbeidet mye med tape og klipping. En stund forsökte jeg å gi henne farger, men det var noe annet hun ville. hannah er tre og et halvt år, og har sine egne åsikter om det meste, heldigvis.Det ble veldig mye tape og små papirlapper over alt. Så, en dag mens jeg gjorde middag haddde Hannah gjort "klart" denne formen, det var et öre som alle i familien kunne dele på, for da hörer man hverandre bedre. Jeg hadde ikke rukket å dokumentere hva hun gjorde, men öret anvender jeg gjerne.
Tenker mye på det, at for Hannah er jo fortsatt verden veldig ny.Hun er en ekspert på å utforske former, kjensler og sammenheng. Om vi titter på öret hun gjorde forstår vi at hun har sett at det kan lyse igjennom öret iblandt, når det er sterk sol eller lys, at det er "krumeluriske" former som gjentar seg, at det er en slags traktform, og at noe åker inn i öret-, språket?

Er imponert over at snömannen åker inn såder, i öregangen. På ett sett var det kanskje bra at Hannah satt helt selv med dette, at jeg ikke hann å legge meg i. jeg fikk meg iallefall en tankestiller. Oj, hva de opplever og forsker, de her små. Det er jo helt og holdet på alvor for dem, ikke myspys eller hva man skal kalle det.
og at de vet og ser så mye.....

undrer om det stemmer, at jeg burde anvende öret og laere meg å lyssne bedre i min familie. Jo, det stemmer nok...
Men, jeg lot henne iallefall få så mye tape og papir hun ville i flere uker. Nå er det knåda deger og plukke perler som er det som er mest spennende.

Bilder, vi anvender öret







söndag 24 oktober 2010

Monalisa


I gruppeoppgaven ble vi bedt om å forsöke å tenke fra et materiale til et annet. Vår gruppe tok utgangspunkt i maleriet MonaLisa.
Jeg tenkte mest på at hun har så fint, småkrulligt hår. Jeg gjorde håret i papir, men tror at det skulle blitt bedre i bronse.

Min ide skulle vaere en stor, ca fem meter höy bronseparykk som man kunne gå igjennom. Gruset på gangen får gjerne knastre under föttene, rundt elvegrus i lyse og gule farger er vakkert. På innsiden skulle det finnes et slik vannsystem som det står over grönnsakene på ICA, hvor små munnstykker blåser ut en vanntåke over frukt og grönnsaker.
Da skulle det kunne vokse bregner og mose på innsiden av parykken, og det skulle bli et hemmelighetsfult rom. I bakgrunnen til MonaLisa er det også et landskap som ser fuktig og sumpigt ut

Om natten skulle man kunne ha to LED spotter i rödt som möttes der munnen skulle ha vaert om det hadde funnets noe ansikt under parykken. Det skulle kunne bli et slags hemmelighetsfullt rödt tåkeområde der, som man kunne passere gjennom-, Mona Lisas smil!

Det skulle vaere spennende å jobbe med en fölelse inspirert av maleriet, men som appellerer til fölesansen like mye som til synet eller erfaringen av bildets ikoniske status. Det skulle vaere et velgig nytt og anderledes sett å oppleve Mona Lisa, i allefall...

Hannahs favorittbilder




Hannah 3 år vil helst arbeide lager på lager med limbånd, limstift og saker som glitrer. Å beröre ulike materialer og å legge saker inne i hverandre er viktig. Det motoriske og taktile er like viktig som det gestaltende (verbalt eller visuelt). Ofte vil hun også at det hun har gjort skal vaere en present, og at man skal ta imot den og vikle ut den.

Kantene er viktige for Hannah. Om man for eksempel vil sette saker inn i en ramme, må man ha et annet ark bak så at alt kommer med. Når visse element stikker "utenfor arket" vil hun at det skal vaere sånn. Ofte klipper hun også av biter for at bildet skal bli et dyr, båt eller så. For henne er bildet en ting, en skulptur.

Jeg tror Hannah skulle ville arbeide med transparens, lys og assemblage på et sett som det beskrevet i boken om barns kreativitet i forhold til kunstneren Burri. Jeg skal samle plastsaker til henne, og kanskje kan vi også arbeide med vann, farget vann og lyskilder, Kanskje kan vi gjöre en videofilm? Vi får se hva Hannah kan tenke seg å gjöre...kanskje finnes element som også Andreas har glede av?

Tegne med barna




Jeg har stått modell for Hannah, tre år og Andreas 9 år. Stilling 1 rett framfra, nr 2 sittende på en stol og nr tre profil.
Andreas tegnet disse tegningene

Man ser at han har en oppfatning om mellomromsformer, og at han tar visse valg som å tegne fire i stedet for fem fingre fordi han synes det begynte å se"trangt" ut på hånden. Han tegner konturen hele vegen rundt og titter like mye på modellen som på papiret. Den sittende stillingen var vanskeligere å tegne, men at den armen somm ligger lengre bak ser mindre og kortere ut er en observasjon som stemmer med hva han så.


Hannah liker å tegne, men helst vil hun også klippe, klistre og bygge samtidig. Hun gjör sjelden forestillende bilder, "huvudfotinger" og sånt. I stedet limer hun opp saker som symboliserer familiemedlemmer, hus, dyr, mat og lignende. Hennes bilder blir på så sett egne verdener sett ovenfra som hun ordner både i tid og rom
( Eksempel:först hendte dette....så gikk de hit. Oppe på berget bodde denne mammaen (et ekollon) i ett annet hus(en sten)

Jeg skal först vise hvordan Hannah löste oppgaven når jeg stod modell:





På det förste bildet tegnet hun en ganske vanelig "huvudfoting", og kommenterte at mine ben så så små ut (hun satt i sin barnestol, så hun så dem ovenfra og ned, fikk sikkert en forkortning i motsetning til når hun ser meg i sitt vanlige perspektiv, nedenfra og opp.

På det andre bildet ville hun ikke tegne meg uten seg selv. Hun tegnet også da hun lå og vek i hop seg inne i magen. Når jeg sto i profil ble nesen viktig, den ble trekantet og lignet et nebb.

jeg har skrevet kommentarer til arbeidsprossessen på bildene, trykk på dem så de kommer opp i större fönster for å lese disse

Å kunne fly....