söndag 24 oktober 2010

Monalisa


I gruppeoppgaven ble vi bedt om å forsöke å tenke fra et materiale til et annet. Vår gruppe tok utgangspunkt i maleriet MonaLisa.
Jeg tenkte mest på at hun har så fint, småkrulligt hår. Jeg gjorde håret i papir, men tror at det skulle blitt bedre i bronse.

Min ide skulle vaere en stor, ca fem meter höy bronseparykk som man kunne gå igjennom. Gruset på gangen får gjerne knastre under föttene, rundt elvegrus i lyse og gule farger er vakkert. På innsiden skulle det finnes et slik vannsystem som det står over grönnsakene på ICA, hvor små munnstykker blåser ut en vanntåke over frukt og grönnsaker.
Da skulle det kunne vokse bregner og mose på innsiden av parykken, og det skulle bli et hemmelighetsfult rom. I bakgrunnen til MonaLisa er det også et landskap som ser fuktig og sumpigt ut

Om natten skulle man kunne ha to LED spotter i rödt som möttes der munnen skulle ha vaert om det hadde funnets noe ansikt under parykken. Det skulle kunne bli et slags hemmelighetsfullt rödt tåkeområde der, som man kunne passere gjennom-, Mona Lisas smil!

Det skulle vaere spennende å jobbe med en fölelse inspirert av maleriet, men som appellerer til fölesansen like mye som til synet eller erfaringen av bildets ikoniske status. Det skulle vaere et velgig nytt og anderledes sett å oppleve Mona Lisa, i allefall...

Hannahs favorittbilder




Hannah 3 år vil helst arbeide lager på lager med limbånd, limstift og saker som glitrer. Å beröre ulike materialer og å legge saker inne i hverandre er viktig. Det motoriske og taktile er like viktig som det gestaltende (verbalt eller visuelt). Ofte vil hun også at det hun har gjort skal vaere en present, og at man skal ta imot den og vikle ut den.

Kantene er viktige for Hannah. Om man for eksempel vil sette saker inn i en ramme, må man ha et annet ark bak så at alt kommer med. Når visse element stikker "utenfor arket" vil hun at det skal vaere sånn. Ofte klipper hun også av biter for at bildet skal bli et dyr, båt eller så. For henne er bildet en ting, en skulptur.

Jeg tror Hannah skulle ville arbeide med transparens, lys og assemblage på et sett som det beskrevet i boken om barns kreativitet i forhold til kunstneren Burri. Jeg skal samle plastsaker til henne, og kanskje kan vi også arbeide med vann, farget vann og lyskilder, Kanskje kan vi gjöre en videofilm? Vi får se hva Hannah kan tenke seg å gjöre...kanskje finnes element som også Andreas har glede av?

Tegne med barna




Jeg har stått modell for Hannah, tre år og Andreas 9 år. Stilling 1 rett framfra, nr 2 sittende på en stol og nr tre profil.
Andreas tegnet disse tegningene

Man ser at han har en oppfatning om mellomromsformer, og at han tar visse valg som å tegne fire i stedet for fem fingre fordi han synes det begynte å se"trangt" ut på hånden. Han tegner konturen hele vegen rundt og titter like mye på modellen som på papiret. Den sittende stillingen var vanskeligere å tegne, men at den armen somm ligger lengre bak ser mindre og kortere ut er en observasjon som stemmer med hva han så.


Hannah liker å tegne, men helst vil hun også klippe, klistre og bygge samtidig. Hun gjör sjelden forestillende bilder, "huvudfotinger" og sånt. I stedet limer hun opp saker som symboliserer familiemedlemmer, hus, dyr, mat og lignende. Hennes bilder blir på så sett egne verdener sett ovenfra som hun ordner både i tid og rom
( Eksempel:först hendte dette....så gikk de hit. Oppe på berget bodde denne mammaen (et ekollon) i ett annet hus(en sten)

Jeg skal först vise hvordan Hannah löste oppgaven når jeg stod modell:





På det förste bildet tegnet hun en ganske vanelig "huvudfoting", og kommenterte at mine ben så så små ut (hun satt i sin barnestol, så hun så dem ovenfra og ned, fikk sikkert en forkortning i motsetning til når hun ser meg i sitt vanlige perspektiv, nedenfra og opp.

På det andre bildet ville hun ikke tegne meg uten seg selv. Hun tegnet også da hun lå og vek i hop seg inne i magen. Når jeg sto i profil ble nesen viktig, den ble trekantet og lignet et nebb.

jeg har skrevet kommentarer til arbeidsprossessen på bildene, trykk på dem så de kommer opp i större fönster for å lese disse

Å kunne fly....

hvordan skal atelieret vaere? uppgift 1

Jeg hade stor glede av forelesningen til Tarja, saerlig liker jeg at man ved å ha et eget, kritisk forhold til bilder har bedre utgangspunkt for å utvikle sin mulighet til å forstå sitt samfunn og kunne delta i demokratiske prossesser. Jeg er selv interessert av fotografihistorie (som er et bredt felt) og her er det mange som mener at fotografiets historie(r) er vesensskilt fra den skrevne historien og bör egnes like stor verdi og utrymme. Også her snakker man om ”visuell lesekyndighet” og hvilke forutsetninger for å utvikle en sådan som bör finnes. Når det gjelder fotografi er det, etter min mening, viktig at man kjenner til teknikken som er anvendt (fotografiets teknologi har endret seg mye og utviklets mot ulike hold siden starten rundt 1860) men også at man selv har forsökt å fotografere en del så man kjenner til de overveielser en fotograf må ta. Vi diskuterer også hvordan man forholder seg til et arkiv-. Et fysisk sådant eller et virtualisert (internet) Det er viktig å tenke på at å se noe på en dataskjerm ikke er det samme som å holde et fysisk objekt i hånden. Informasjonen man mottar er ulik.

Om jeg skal bygge et atelier ser jeg for meg at det er en virksomhet i anknytning til en kunsthall eller museum. Mange museum og kunsthaller har barnvirksomhet, men ofte er det mere pysselstue enn rom for kritisk granskning. Et unntak er Louisianna i Danmark, hvor barnvirksomhetens oppdeling i flere ulike rom, även på ulike våninger, gjör at man blir sugen på å utforske de mulighetene som finnes. Samtidig er tilgang til materiale og håndledning litt svaiende. Det er bra at saker ”ligger framme” så man lett kan komme igang med noen form for individuelt arbeide, samtidig kan det vaere en fordel å ta del av en mer kollektiv kreativ prossess. Barnakademin på konstepedemin synes jeg har bra ”skape sammen” pedagogik, og også at barna skal kjenne seg trygge med de ulike materialene. I en övning med leire begynte alle barna fra hvert sitt hold å stikke armene inn i en stor leirehaug på gulvet, og å forsöke å möte sine kompisers hender inne i hulrommene som ble skapt. Mange barn er kanskje litt usikre på den kjölige og fuktige leiren, andre elsker det. Frihet til å skape er noe som sitter i hele kroppen, ikke bare fingrene, öynene eller hjernen.

Ligger det til rette for det i lokalet så kan man så klart bygge, kladde og röre seg mens man skaper på et annet sett enn om man skal ha flere typer virksomhet på samme utrymme.Jeg tror barn forstår dette ganske bra. Samtidig kan et utrymme som inspirerer et barn til å ”ta ut svingene” bli for mye for en annen, og det er viktig å se til hele gruppens behov. Derfor må de ”frieste” og mest fysiske aktivitetene ledes så at det ikke blir ”den sterkestes rett” som råder. Kreative prossesser kan også inneholde egne grense-setnings problemer, som revirskapende, eller redsel for å bli synlig.

Det du skaper er i en fase en forlenget del av din kropp såvel som din vilje. Den dialogen du inngår i med ditt materiale forandrer også deg selv, kognitivt og fysisk. Det er veldig viktig at disse prossessene får ha et eget verdi. Samtidig er det ikke alltid at en grensesetting hindrer fri utvikling. Om man har en bestemt ramme rundt en aktivitet kan det også gjöre at man vil pröve igjen, men på et annderledes sett. Det blir en mulighet til fordypning.. Jeg kan godt tenke meg å fundere videre på konkrete atelierrom og ulike former for ateliervirksomhet. Besöket på Fjärillen inspirerte. En daglig virksomhet har andre forutsetninger enn et besöksatelier, og også hvordan man leder virksomheten i forhold til barn man kjenner vel (og har et daglig ansvar for) eller barnegrupper som er mer tilfeldig sammensatt.

Stikkord for begge typer ateliervirksomhet er

Lys, luft, akustik

Kontakt med naturen-, (det beste atelieret er mulig å åpne mot noen form for natur)

Materialvalg i selve atelierlokalet. Om man ber barna åpne sine sinn mot det materialet de arbeider med åpnes også sansene for bordsskiven de arbeider på, stolen de sitter på etc. Selv om atelieret först og fremst skal fungere praktisk er det estetiske også viktig. Det bör finnes utrymme både til å bygge og å reflektere.

De eksemplene jeg så fra arbeide med lysbord sammenförer se, gestalte, oppleve på et eksperimentelt og åpent sett. Jeg har selv anvendt flyttbare lyskilder og spegl på lignende sett (med eldre elever) Jeg har også arbeidet med dans/skuespill og kroki. I disse övningene kan stikkord vaere kroppen som tegn, retning skaper rom, symbol farge og karakter, din posisjon i forhold til det du tegner (jeg ber ofte elevene flytte rundt i rommet, bytte teknikk og arbeidssett, samt forstå at samme rörelse ser ulik ut fra ulike vinkeler og perspektiv.) Denne typen övelser kan man i mangt og mye anpasse til yngre barn også. Konsentrasjon er et stikkord for hvilke resultat man kan oppnå. Det er ofte vanskelig å vite på forhånd hva som öker eller forstyrrer konsentrasjonen, men gjör man samme övelser ved flere tilfeller bruker visse moment å vise seg.