Jeg hade stor glede av forelesningen til Tarja, saerlig liker jeg at man ved å ha et eget, kritisk forhold til bilder har bedre utgangspunkt for å utvikle sin mulighet til å forstå sitt samfunn og kunne delta i demokratiske prossesser. Jeg er selv interessert av fotografihistorie (som er et bredt felt) og her er det mange som mener at fotografiets historie(r) er vesensskilt fra den skrevne historien og bör egnes like stor verdi og utrymme. Også her snakker man om ”visuell lesekyndighet” og hvilke forutsetninger for å utvikle en sådan som bör finnes. Når det gjelder fotografi er det, etter min mening, viktig at man kjenner til teknikken som er anvendt (fotografiets teknologi har endret seg mye og utviklets mot ulike hold siden starten rundt 1860) men også at man selv har forsökt å fotografere en del så man kjenner til de overveielser en fotograf må ta. Vi diskuterer også hvordan man forholder seg til et arkiv-. Et fysisk sådant eller et virtualisert (internet) Det er viktig å tenke på at å se noe på en dataskjerm ikke er det samme som å holde et fysisk objekt i hånden. Informasjonen man mottar er ulik.
Om jeg skal bygge et atelier ser jeg for meg at det er en virksomhet i anknytning til en kunsthall eller museum. Mange museum og kunsthaller har barnvirksomhet, men ofte er det mere pysselstue enn rom for kritisk granskning. Et unntak er Louisianna i Danmark, hvor barnvirksomhetens oppdeling i flere ulike rom, även på ulike våninger, gjör at man blir sugen på å utforske de mulighetene som finnes. Samtidig er tilgang til materiale og håndledning litt svaiende. Det er bra at saker ”ligger framme” så man lett kan komme igang med noen form for individuelt arbeide, samtidig kan det vaere en fordel å ta del av en mer kollektiv kreativ prossess. Barnakademin på konstepedemin synes jeg har bra ”skape sammen” pedagogik, og også at barna skal kjenne seg trygge med de ulike materialene. I en övning med leire begynte alle barna fra hvert sitt hold å stikke armene inn i en stor leirehaug på gulvet, og å forsöke å möte sine kompisers hender inne i hulrommene som ble skapt. Mange barn er kanskje litt usikre på den kjölige og fuktige leiren, andre elsker det. Frihet til å skape er noe som sitter i hele kroppen, ikke bare fingrene, öynene eller hjernen.
Ligger det til rette for det i lokalet så kan man så klart bygge, kladde og röre seg mens man skaper på et annet sett enn om man skal ha flere typer virksomhet på samme utrymme.Jeg tror barn forstår dette ganske bra. Samtidig kan et utrymme som inspirerer et barn til å ”ta ut svingene” bli for mye for en annen, og det er viktig å se til hele gruppens behov. Derfor må de ”frieste” og mest fysiske aktivitetene ledes så at det ikke blir ”den sterkestes rett” som råder. Kreative prossesser kan også inneholde egne grense-setnings problemer, som revirskapende, eller redsel for å bli synlig.
Det du skaper er i en fase en forlenget del av din kropp såvel som din vilje. Den dialogen du inngår i med ditt materiale forandrer også deg selv, kognitivt og fysisk. Det er veldig viktig at disse prossessene får ha et eget verdi. Samtidig er det ikke alltid at en grensesetting hindrer fri utvikling. Om man har en bestemt ramme rundt en aktivitet kan det også gjöre at man vil pröve igjen, men på et annderledes sett. Det blir en mulighet til fordypning.. Jeg kan godt tenke meg å fundere videre på konkrete atelierrom og ulike former for ateliervirksomhet. Besöket på Fjärillen inspirerte. En daglig virksomhet har andre forutsetninger enn et besöksatelier, og også hvordan man leder virksomheten i forhold til barn man kjenner vel (og har et daglig ansvar for) eller barnegrupper som er mer tilfeldig sammensatt.
Stikkord for begge typer ateliervirksomhet er
Lys, luft, akustik
Kontakt med naturen-, (det beste atelieret er mulig å åpne mot noen form for natur)
Materialvalg i selve atelierlokalet. Om man ber barna åpne sine sinn mot det materialet de arbeider med åpnes også sansene for bordsskiven de arbeider på, stolen de sitter på etc. Selv om atelieret först og fremst skal fungere praktisk er det estetiske også viktig. Det bör finnes utrymme både til å bygge og å reflektere.
De eksemplene jeg så fra arbeide med lysbord sammenförer se, gestalte, oppleve på et eksperimentelt og åpent sett. Jeg har selv anvendt flyttbare lyskilder og spegl på lignende sett (med eldre elever) Jeg har også arbeidet med dans/skuespill og kroki. I disse övningene kan stikkord vaere kroppen som tegn, retning skaper rom, symbol farge og karakter, din posisjon i forhold til det du tegner (jeg ber ofte elevene flytte rundt i rommet, bytte teknikk og arbeidssett, samt forstå at samme rörelse ser ulik ut fra ulike vinkeler og perspektiv.) Denne typen övelser kan man i mangt og mye anpasse til yngre barn også. Konsentrasjon er et stikkord for hvilke resultat man kan oppnå. Det er ofte vanskelig å vite på forhånd hva som öker eller forstyrrer konsentrasjonen, men gjör man samme övelser ved flere tilfeller bruker visse moment å vise seg.
