Petra Borens utstilling er både ganske vag og sammensatt. Dels har hun med verk i ulike uttrykksformer, sanger, dikt, malerier, tegninger, video og små skulpturer. Malerienes billedspråk er temmelig ambvivalent med stramme, todimensjonelle strektegninger over opplöste landskapslignende fargefelt, hovedsakelig i pastellfarger. Det er en myk og ugripbar verden, selv om et tred eller en horisontlinje iblandt kan utskilles. Fargen er en baerer av et kjenslemessig mer en naturalistisk innhold og formidler ofte ensomhet, tomhet, lengsel eller vage håp om naerhet. Aggresjon og seksualitet virker langt borte, men sensualitet og også relgiöse og naturanimistiske tema kan anes. Også billedverdene har noe fjernt og unglidende over seg. Det er först og fremst tegninger av unge jenter, mere som typer enn som protrett. De er ofte bortvendte eller titter forbi betrakteren, videre ut på noe annet. Man blir ikke riktig engasjert i hvem de hver og en er, mere kjennes de som symboler for et sett å se verden, innbyggere i ett og samme psykologiske landskap. Dette landskapet kan representere en frihet med sin naerhet til metamorfoser og fantasier, men også et begrenset og begrensende utrymme, et reservat. Hva er det som ikke får plass her, spör man seg. Finnes det noen mulighet for billedverdenens jenter til å noen gang orientere seg i sin unnflyende men sensuelle verden? Kommer de noen gang til å kunne vokse opp og bli voksne, handlekraftige individer eller er de evig låste i sine jentedrömmer om evig sommer og kjaerlighetslengsel?
Det er kompliserte kvinnebilder å forhode til en pedagogisk kontekst. Selv synes jeg fortrengendet av kvinnelig (eller tjejig!) aggresjon er noe vi må arbeide mot. Å vaere jente skal ikke behöve å vaere at man er snillere, vakrere, fredeligere eller mer kjenslig og stillfaren enn guttene. Samtidig respekterer jeg kunstnerens tydelige hevdende av at vi alle har rett til vårt individuelle sett å se på oss selv og livet, skape våre private verdener. Mitt önskemål blir da bare at disse verdenene skall kunne kommunniseres, at behovene og lengselene man viser skal kunne tas på alvår, ikke bare ses som dekorative eller ufarlige. Det skulle kunne dras politiske og sammfunnsengasjerte konsekvenser også fra kunstverk som Borén´s, selv om det ikke er det förste man tenker på når man ser bildene.
Selv setter jeg aller mest pris på den ömsinthet og oppfinningsrikdom som omformer et stykke ståltråd til en fugl i profil, hverdagspoesien som ligger der rett framfor oss og som vi om vi våger å slippe den fram skulle kunne forlöse. Også som en inspirasjonskilde i våre egne liv. Mer tid og plass for poetisk refleksjon, litt mer stillhet, noen som lyssner til oss også når vi hvisker....jo, det skulle kunne fungere, det er også et engasjert stillningstagende.
