se filmen fra workshopen med barn!

http://froydiblogg.blogspot.com/

her ligger filmen, den havnet på feil blogg, men "so what"...Takk for i går , forresten, det var hyggelig!

Japansk fotoautomat

kimono fusion.mov

Kimono Fusion

Andreas, 10 år: skiltene lyste når man kom inn. Det var mörkt i rommet. Jeg har sett mange japanske filmer, fra Gibli studio. Totoro er kjempebra.
Fröydi 42 år: Jeg liker spirited away.
Andreas: Jeg også. men den er leskig. Astroboy er en tegneserie, den orginale versjonen av den förste astro- boy har jeg lest på engelsk.
Fröydi: Forsto du hva det handlet om når det var på engelsk?
Andreas: Ja, ganske bra.
Fröydi: Det sto på utstillingen at astro- boy var den förste tegnede serien som ble riktig populaer som tegnefilm i Japan...tror det var i svart hvitt også, kanskje för man fikk farge TV? Det heter animé eller hva?
Andreas: tror det. Metropolis var også svarthvitt, og Chaplin...Det er helt OK med svarthvitt faktisk.
Fröydi. Liker svarthvitt veldig godt i tegneserier....grafiske mönster og sånn.
Andreas: Reven på det store veggbildet ligner reven i "Den fantastiske hr rev" som jeg så på DVD i helgen.
Fröydi: Spennende når tegning maleri og film flyter i hverandre.
Andreas: Og dokker, som vi har bilder av i boken "Full Vinyl", noen av dokkene ser leskige ut, andre nesten levende Pet Fowler har samme gubber i tegneserier og som dokker.
Fröydi:Det er det mange som har. Noen av dokkene er söte, kawaii heter det, og så var det et eget navn for når det var sött og leskigt på en gang....som når et gossedyr har huggtender og drikker blod med jordgubbssmak...
Andreas:Når alt skal redigeres i datoren vet man ikke om det er dokker, tegning, film eller hvad...men det er jo OK så lenge helheten er bra...
Fröydi: Dokkene er det mange som samler på, det blir en mote- greie, og så kan noen figurer bli symboler for en hel masse. Man har dem som figur, på film, som trykk på sine klaer....Som Hello Kitty.
Andreas:Hello Kitty er mest en reklamegreie.
Fröydi: Når jeg var liten fantes det böker med Hello Kitty som jeg likte veldig godt. Og en kanin som het Miffy. Men det var ikke så rosa alt som det er nå.
Andreas: Japan er kjente for å ha litt "konstige" greier, som for eksempel å ete rå fisk. Först syntes alle det var konstigt, men nå eter alle sushi. Vet ikke om barn synes mer om japanske saker enn voksne. Nå er jo Japan et nyhetssentrum, med katastrofene. Men det ser man jo ikke på denne utstillingen. Man kunne samlet inn penger eller skrevet noe om det.
Fröydi: Ja, Japan kanskje handler om vakre farger, fantasi og noen slags virkelighetsflukt for oss, men hverdagen finnes jo der som over alt ellers.

Fröydi.:Jeg kjenner meg inspirert av japansk kunst og kultur, både gammelt og nytt. Det er både anderledes og lett å kjenne igjen seg i på samme gang.
Andreas: Japan har gjort mange finurlige produkter, og Sverige også. Jeg tror vi kan kombinere teknik i framtiden, men jeg vet ikke om Sverige og Japan kommer til å stötte hverandres land mer enn andre. Tror vi mest kommer til å samarbeide med teknik. Jeg vil gjerne reise til Japan noen gang, bare alt har blitt i orden igjen först. Tenk, hele Japan flyttet seg en halv meter!
Fröydi: Jeg vil også reise til Japan, iallefall en gang i mitt liv. Da kan vi reise sammen!

Petra Borén

Petra Borens utstilling er både ganske vag og sammensatt. Dels har hun med verk i ulike uttrykksformer, sanger, dikt, malerier, tegninger, video og små skulpturer. Malerienes billedspråk er temmelig ambvivalent med stramme, todimensjonelle strektegninger over opplöste landskapslignende fargefelt, hovedsakelig i pastellfarger. Det er en myk og ugripbar verden, selv om et tred eller en horisontlinje iblandt kan utskilles. Fargen er en baerer av et kjenslemessig mer en naturalistisk innhold og formidler ofte ensomhet, tomhet, lengsel eller vage håp om naerhet. Aggresjon og seksualitet virker langt borte, men sensualitet og også relgiöse og naturanimistiske tema kan anes. Også billedverdene har noe fjernt og unglidende over seg. Det er först og fremst tegninger av unge jenter, mere som typer enn som protrett. De er ofte bortvendte eller titter forbi betrakteren, videre ut på noe annet. Man blir ikke riktig engasjert i hvem de hver og en er, mere kjennes de som symboler for et sett å se verden, innbyggere i ett og samme psykologiske landskap. Dette landskapet kan representere en frihet med sin naerhet til metamorfoser og fantasier, men også et begrenset og begrensende utrymme, et reservat. Hva er det som ikke får plass her, spör man seg. Finnes det noen mulighet for billedverdenens jenter til å noen gang orientere seg i sin unnflyende men sensuelle verden? Kommer de noen gang til å kunne vokse opp og bli voksne, handlekraftige individer eller er de evig låste i sine jentedrömmer om evig sommer og kjaerlighetslengsel?

Det er kompliserte kvinnebilder å forhode til en pedagogisk kontekst. Selv synes jeg fortrengendet av kvinnelig (eller tjejig!) aggresjon er noe vi må arbeide mot. Å vaere jente skal ikke behöve å vaere at man er snillere, vakrere, fredeligere eller mer kjenslig og stillfaren enn guttene. Samtidig respekterer jeg kunstnerens tydelige hevdende av at vi alle har rett til vårt individuelle sett å se på oss selv og livet, skape våre private verdener. Mitt önskemål blir da bare at disse verdenene skall kunne kommunniseres, at behovene og lengselene man viser skal kunne tas på alvår, ikke bare ses som dekorative eller ufarlige. Det skulle kunne dras politiske og sammfunnsengasjerte konsekvenser også fra kunstverk som Borén´s, selv om det ikke er det förste man tenker på når man ser bildene.

Selv setter jeg aller mest pris på den ömsinthet og oppfinningsrikdom som omformer et stykke ståltråd til en fugl i profil, hverdagspoesien som ligger der rett framfor oss og som vi om vi våger å slippe den fram skulle kunne forlöse. Også som en inspirasjonskilde i våre egne liv. Mer tid og plass for poetisk refleksjon, litt mer stillhet, noen som lyssner til oss også når vi hvisker....jo, det skulle kunne fungere, det er også et engasjert stillningstagende.

Hannah gjör en form

Hannah har arbeidet mye med tape og klipping. En stund forsökte jeg å gi henne farger, men det var noe annet hun ville. hannah er tre og et halvt år, og har sine egne åsikter om det meste, heldigvis.Det ble veldig mye tape og små papirlapper over alt. Så, en dag mens jeg gjorde middag haddde Hannah gjort "klart" denne formen, det var et öre som alle i familien kunne dele på, for da hörer man hverandre bedre. Jeg hadde ikke rukket å dokumentere hva hun gjorde, men öret anvender jeg gjerne.
Tenker mye på det, at for Hannah er jo fortsatt verden veldig ny.Hun er en ekspert på å utforske former, kjensler og sammenheng. Om vi titter på öret hun gjorde forstår vi at hun har sett at det kan lyse igjennom öret iblandt, når det er sterk sol eller lys, at det er "krumeluriske" former som gjentar seg, at det er en slags traktform, og at noe åker inn i öret-, språket?

Er imponert over at snömannen åker inn såder, i öregangen. På ett sett var det kanskje bra at Hannah satt helt selv med dette, at jeg ikke hann å legge meg i. jeg fikk meg iallefall en tankestiller. Oj, hva de opplever og forsker, de her små. Det er jo helt og holdet på alvor for dem, ikke myspys eller hva man skal kalle det.
og at de vet og ser så mye.....

undrer om det stemmer, at jeg burde anvende öret og laere meg å lyssne bedre i min familie. Jo, det stemmer nok...
Men, jeg lot henne iallefall få så mye tape og papir hun ville i flere uker. Nå er det knåda deger og plukke perler som er det som er mest spennende.

Bilder, vi anvender öret